Det har vært sagt og skrevet mye den siste tiden. Men jeg erfarer igjen at bilder og musikk er det som treffer mest.
Jeg satt med Shadowscapen og skulle trekke et kort. 4 åringen lurer fælt på om han kan få trekke for meg og ubevisst jeg var øyeblikket, takket jeg nei. Jeg ville trekke et kort selv. Kortet sa meg ingenting. Mamma, her er kortet til deg sier 4åringen.
Dette er Døden i Shadowscapen og med den største selvfølge trekker 4 åringen det. Føniksfugl, som stiger opp i fra asken, transformasjon og akkurat det vi ser nå. Fra asken, fra døden, stiger noe annet opp, noe vi aldri snakket høyt om i vårt samfunn. Nå snakker vi om kjærlighet, om å bry oss, om å stå sammen, nestkjærlighet og dette på tvers av religion, spiritualitet eller ikke troende. Alle kan vi snakke om disse høyere, mennskelige og humane verdiene og det til tross for at vi ellers ser livet relativt forskjellig.
Jeg var så heldig å få med meg Holistisk Forbunds minnesmarkering på Unity-senteret og erfarte for første gang på mange år, en intens samhørighet med vilt fremmede mennesker, få hjertegode klemmer og kjenne at det bare er inderlig godt. Noe tinte, nummenheten jeg har kjent helt ut i fingerspissene, begynte å gi slipp.
For min egen del og alt før dette, har Føniksfulg vært et sterkt indre bilde. Av hvem jeg er, hvem jeg blir og hvor jeg kommer i fra. Derfor ble Shadowscapen viktig for meg, for en kunstner hadde satt bilde på mitt indre bilde.
Fønikskfulg er for meg bilde på prosesser, på liv-død-liv syklusen, på årets skiftende gang, på det konkrete liv -gi slipp og gi plass til noe annet, Gudinnens og månens syklus, Guden og solens fødsel og død.
Og nå, et bilde på det som skjer rundt oss og i oss.
sverdesset
